Hello my people, Love from Stavanger
Sitter på mitt rom i Stavanger. I oppdrag som sykepleier vikar skal jeg nå ha mine 2 siste netter på nyfødt intensiven. For noe følelser altså. Det ligger små fine mennesker i sine baljer og kuvøser, pipper eller gråter, er søte og maktløse men enda ganske sterkt at de har så stor makt over oss hva?
Og i natt for alle første gang siden 2000 lengter jeg etter en så små som er … “min” OOOOpppsss hva er det jeg sa nu då? MITT? hur var det nu igen med ” Dina barn tilhör inte dig” du har dom bara til låns. Lär man sig verkligen aldri? Men hur som helst, da satt jag i natt och angrade mig att jag valde att sterelisera mig i 2000, och en tåra trillade långt min åldrande skind en tåra av sorg, en tåra av längtande en tåra av insikt?
Hva slags mor har jeg vært: en hønemor: jeg tilhører nok de der mødre som har lest all litteratur om barnoppdragelse og har viet sitt liv til barnoppdragelse. Jeg har ikke valgt mine kamp i min drift om å være verden beste mor, til akkurat mine barn. Jeg er ikke ut etter å være en fantastisk mor til andre sine barn: just til mine egne, er det mer en nok. Så jeg har vasket, og skrubbet, jeg har lagt mat, gitt en klem i ny og ne- er aldri vært den der klem og kyss og kladd mamma, det hadde vi verdens beste pappa til hos oss- jeg har lært dem å rydde etter seg, ikke slenger på gulvet, holder seg i sine rom, gjør sine lekser, strever etter super karakterer på skolen, jeg har provosert fram deres vinner instinkt og har lært dem å fniser bort når de bli kalt ord. Vårt hjem var ren, varm, velkommende. Jentene fikk bytte om flere ganger på morgenen, shortsene var aldri lang nok, og jeansene satt alltid for tight. Sønnen fikk ikke gå til skolen i grilldressen og addidas badetøffler har vi aldri eid noe av, mye krav, høye forventninger. Jeg har bekymret meg mye, men mye frihet har barna hatt. De har vært med på det de ville, og fått slippe når de ville slippe. Ingen krav om å fullføre fotball året eller sangtimer. Vi har ikke lagt løpet til ett liv med fullbooket agenda. Midt opp i all det der krav og mas og lite kosinga, har ikke vi hatt behov for å våkne tidlig lørdag og søndag. Kidsene har alltid hatt ett godt sovehjerte og trivdes med seg selv, så det blei mange rolige og harmoniske morgenstunder og latte dager der alle dører stod godt igjen fra kvelden til langt utover ettermiddag dagen etter, morgenkåpe ligaen min var langt fra perfekt, men den var min, bestående av my kind of people: den mystiske og hemmelighetsfull Nadette, skravlebøtta og ideprodusent Julia, grinete og dramaqueen Evama, og pippegutten som gråt for alt og ingenting Hans Kristian. Det var en familie likt seg selv, ikke en som alle andre, med mange planer i fritid. Fritid levde vi utenfor døren, på tunet, på Dysta, på Glomma i nærområdet i vakre Nes på Romerike. Jeg jobbet på tunet, i kommune helsetjeneste, gav lite klem, lite ros, hadde mye krav, var generøs og streng. En kontroll frik av en mor, ei som gikk gjennom rommene når det passet henne og oppdaget “godtgjemt røyk og annet”
Nå da: barna har blitt større og flyttet til hver sitt. Eget hjem, egen familier. De to som ikke har egne familier lever likevel ett så selvstendig liv som mulig. Nå har til og med 16 åring startet ett alvorlig løsrivelse prosess, og det er kanskje det som munnet ut i denne lengsel etter noe bittesmå eget barn i natt? Vet ikke vet ikke… men jeg ble rett så overrasket og lurte på hva jeg da tenkte da jeg valgte bort mulighet å få bli mor.
Våken etter enda en tøff natt, og ler av meg selv: hva et eget barn 🙂 ett små et? Tuller du nå Nadia? OMG takk og pris for at jeg er sterilisert. Jeg er super duper hyper ferdig med små barn. Har heller ikke noe behov for å være avhengig av noe slikt. NOOOOO 🙂 OMG, det er farlig å jobbe natt altså. Hvordan var det med å bare gjør det du vil uten å behøve å ta hensyn til en liten person? I am pretty done, selv om det er tøft akkurat nå og tomhet inntar meg så er det så det er: jeg skal nok ikke tilbake ditt, jeg må finne en ny mamma rolle for meg selv for, mine barn er fortsatt mine, bare i en annen konstellasjon om du forstår.
Jeg tar meg selv til å gi instruks til min 19 åring når hun kjører meg: aieee ” Eva pass pass, ikke så fort!” sier jeg til ei som kjører bil daglig, ei som noen timer etter å ha fått kjørerkort la ut til tur fra Nes til Skåne, Vestfold, Stockholm, Stavanger… mm. Jeg er en elendig passasjer som forteller mine lengst voksne barn hvordan de skal kjøre bil 🙂 pffff hvor gøy er det? hvor feil er ikke det? for hvor er jeg ellers når de kjører bil? hvorfor går det da bra uten meg i bilen? Nadia, skjerping !!!!
Jeg er på let etter en ny identitet: jeg har ikke noe barn å ta meg av lengre. Så hvem trenger egentlig hvem- Jeg ringer stadig til mine jenter når jeg trenger en ærlig re kalibrering: de har lært de: det smiskes ikke, det klemmes ikke men det er dyptgående kjærlighet og alltid vil vi hverandre godt. Så jentene sier til meg det andre tenker: all ære til dem altså selv om det noen ganger er brutalt, but I appreciate it from the bottom of my heart. Sønnen bare renner mellom fingrene mine og det er litt så jeg har forestilt meg: but hands on heart, han har vært en trofast kompis i tykt og tynt, so I gonna have to let him go and just go with his flow.
Hvem trenger hvem? i natt innså jeg at jeg trenger mine barn, de har vært min identitet, så ble dem større og jeg trodde lenge at jeg kunne fortsette å bli en stor del av deres liv men nope, de krever meg mer og mer usynlig og bare til støtte av og til. Believe me or not, det forvirrer en- til de grader at jeg jeg tenkte i natt: ” i wish myself a baby” , så forvirrende er det 🙂
But however: neiiiii jeg skal ikke ha noe j**** baby. It is time for me to grow up and find out who I am, as the mother of my grown up kids. Det er også en moderskap vert når ingen ringer eller sender deg melding en hel dag. Det er også en moderskap i det å få lov å leve ditt eget liv. Du er mor nok også når ingen trenger deg daglig for det er nok det der daglig mamma rollen som jeg savner eller? Hmmmm tenker, tenker neiiii ikke den heller. Jeg er ferdig med all coaching og styr, I am really done with it, og det er nok heller ikke det jeg savner. Ting går i faser og meningen er at det skal gå denne veien. Jeg skal ikke ha flere barn og er ikke noe små barn mamma lenge. Jeg jobber videre med mitt søk etter min nye mamma rolle. Hvem er mamma meg uten daglig mamma rolle. I for seg når jeg tenker etter så er det egentlig det som er suksess for en mor? når dine barn har blitt så store at de ikke roper etter deg daglig.
En ting er sikkert: min firekløver har min ubetinget kjærlighet. Vi er glad i hverandre og vel, det er ikke gull alt som glimrer her glimrer ikke noe som helst. Det er ett godt og trygt familie forhold: en mor og sine fire barn, som hun har gjort til selvstendige voksne. Jeg er super usikker på hvem som trenger hvem: vi våre barn, eller dem vi? Hvorfor setter vi barn i denne verden? For å tilfredsstille vår egen ego eller for å befolke planeten?
Jeg gleder meg til årene som kommer og håper at jeg ikke bli knepp underveis av denne abstinens som det ikke finnes noe behandling for.
Sitter i mitt rom. Natt 3/4 og natt som var, ønsket jeg meg definitiv INGEN små bebis. Jeg er glad for at jeg kan sove i 10 timer i strekk uten å bli vekt eller være bekymret over det at småtingen ikke få omsorg.
Jeg jobber videre med min ny mamma identitet og gleder meg til å være mor til dissa fire fremover i livet.
Nadia Soundjock Otterdal:myirremovableblackveil 