Cleaning up in my upper floor :-)

I am a nurse and I shouldn’t like klischés but I do. I do love them. Right now I am in that cleaning mood: I need to know, need to understand and unfortunately I am bad at just existing 🙂

Today I had a talk to my inner voice and got a quite great conversation there 🙂 My innervoice is quite difficult to overhear. It speaks loud to me, and guides me when no other person can do. So today we had conversations about what is important to me, means what I value the most on earth and about my relation to the different people I surround myself with. I am so gratefull for both my innervoice and my blogg. My blogg is there whenever I need to speak my ideas out. Today we chated about my relationship to my home, my kids and the rest of people around me 🙂 scary how clearly you can figure out what to do sometimes.

 

#HomeSweatHome

This is clearly the most important thing in my life and could you imagine, I have not had a home so often. I have been sharing other’s home mostly: I had a home for a short time and that is also why I know, that it is the most important thing for me. It is not so important for me to travel around the world, but I do need a home to reload, and my home is just what a 5 stars hotell is for other: it should be my permanent holiday place. hmmmmm Japppp. What have never happen is me starting a home with a partner- someone I am in a relationship with. I have basically moved in other’s home, and desperately tried to make it a home for me and my hubby. So I got my own hideaway and suddenly I gave it away to start a new home, which was not so smart. But so what, kept the hope up. So I am a happy ( now less happy) woman who just have to find out when and where her home is, a place to rest and reload, perfect and pedant home: a home to live peacefully in, share love and feel love in.

#MyKidsAndME

As time goes by, I realise that me having a good relationship to my children is just a chance. If I see the world with their eyes, I am absolutely not sure that all should handel about them loving me. I made it my duty to give my babies a good education. I am not sure I would start again today, but these days it meant a lot to me. It still mean a lot to me cause I had made my mind that people judge me according to what my children achieve. With this I am not meaning education and such things: it is about all: their behaviour, their way to interact with the world. And I had nightmares going on, that they will not feat in, and probably act wrong, mingle with the wrong people and never coop with the society OMG how many nights haven’t I spend on fearing this? So I disciplined, I exigated, I hold tight on freedom and controlled who they met, who they were friends with, where they went and with whom , to do what. I learned them to eat on a civilized way- whatever it is- I send them to the shower daily, cleaned up their rooms, learned them to make their beds every morning, and although I worked a lot I learned them to take care of themselves and coop with the society. I am a generous mum but a rigourous one. Today I am totally realaxed and grateful for what they are achieving: I was probably what many norwegian kids will call a tyrant. I was an exigeant mother. Nowdays my kids can fly, but thanks to a good combination ( they have a wonderful dad – even if he could not leave up to a dream hubby) they are rooted too. Nothing is evident and I just get overwhelmed by pure gratefullness. Enough said

#PeopleISurroundMySelfWith

Jesus: Humanbeings are necessary. My colleagues are the one I meet most. Japp I work a lot. So I am interacting a lot with my coworkers. Nurses, doctors and different terapists. I am a hardworking nurse, always giving the most and never admit that I could be tired too. If I am tired- and it happens sometimes- I call my boss and ask for a rest. My way to load the battery is to sleep and for that I need a cosy home, with sea view 🙂 Not that exact, but not far of it.

As for friends to be mentionned, I have very few of them. There are not so many people I can call my friensd and it is not so important for me to have many but rather good and reliable friends. Humanbeings that will never disappoint or betray you. I am not so easy to dompt but the few people that did so, mean it is worth it. I have an elefant memory, so it doesn’t help to hurt me: it will never be forgotten. I wish I could forget easier but NO I DO NOT. I am not bitter but even if I get Karma to clean up for me, I am bad at just exposing myself to the same misery again and again 😦

Time goes by and I am closer to my 50. Some suggested I should wait for it and see how more relaxed I am – I myself think that I am totally relaxed and probably one of the reason why I am longing to a quite life with someone that has come to that evidence too: the evidence that as grown up we can slow down and just be. Career should be completed at age 50 and I am quite stressed that I am not yet done… Horrible feeling but I hope to be done by 51 🙂 A good career is caracterised by a passiv income. When you can work with something you love and make a living out of it, without any stressing up 🙂

What happens then? I just don’t know, cause I have still haven’t found what I am looking for. It is amazing to see that there is still more to find out in this life after a half century but not these highs and downs, probably nothing more than a flat line to related too.

Time goes by, I have lived a rich life: 4 kids and a grandchild later, I am ready for a life on the good side, with less work and good conversations. Sometimes good wines: sparkling or not and friends to watch in the same direction with. Travels and a loving and carring humanbeing to share it with.

I am longing to a Yoga retreat after completing my masterprogram and hope to come recalibrated from it, so that I can continue living in the now.

These days I miss my mum, I wish she could see all that we have achieved: adorable children we have. I am very closed to my family ( my partner, my brothers and sisters, my kids my grandchildren ) and I wish she could have seen this. RIP mamma.

 

Ett godt men like skeivt år er i gang: Happy new year, they said

Først og fremst skal jeg gjøre klar for alle at jeg har troa på at våre I-lands problemer er faktisk problemer, og det er ikke så at jeg nå sitter her og skal banalisere dem og avskriver dem som latterlige: nei. Våre problemer er problemer sett fra vår egen skala, og bli til problemer fordi de avviker fra våre normer, det vi anser som velfungerende.

Jeg er ikke kjent for å besitte en overskudd av empati, men jeg ønsker meg en verden der rettferdighet er det minste vi kan strever etter. #NadiaSnartFemti

Året begynte- nei kanskje fortsatte – så å si i samme spor. Året var litt over 1 uke gammel og #MeToo kampanjen var fortsatt en av de største begivenhet etter Donald Trumps innsettelse  i det hvite huset, da året ?første? flyktnings båten – vel den første vi veit om- sank og livet igjen gikk tapt.

Bismak til følelsen av å ha gått i ett ” Godt nytt år” vil alltid innfinner seg. Jeg er ikke den som feirer overgang til ett nytt år med håp om noe bedre eller troen at alt bli bedre. Tenk at årene går, utviklingen følger med men menneskene frykter fortsatt hverandre og bekjemper hverandre. I dette århundret trodde jeg for min del at frihet til å bevege seg og bosetter seg der det finnes mulighet til å bygge seg ett godt liv skulle vært en selvfølgelighet. Jeg stiller meg undrande på hvorfor denne privilegium er gitt meg og få andre, og ikke alle andre. Det vil nok alltid være så, må jeg bare innse. Hvorfor skal ett menneske utvises som i 3 år har bare syklet mellom jobben og leiligheten sin, betalt skatt og bidratt, mens den som ta liv av uskyldige kan fengsles og krever Halalkost for ellers vil ikke han spise?

Det er mange spørsmål som jeg nok aldri vil få svar på, men jeg har jo mest tenkt å reflektere over vår egen velstand og måte vi uforskammet nyter av den. Ja tenk: når jeg er sliten og lei vinteren i Norge, da kan jeg bare setter meg på fly til Hawaii, ta retreat i Bali, boker 2 uker Yoga og detox i Spanien, klatrer til Himalaya og finner meg selv igjen, fordi jeg kan, jeg har råd og det er meg unnet. Men det er ikke så for alle. Om en annen lever i fattigdom i en av “shitholes” lender, og tenker at det er jo mer jobb å få i Norge, hvorfor kan ikke de bare reise hit og jobber, og reiser hjem igjen med pengene for å skaffe seg ett liv der? Hvorfor må en Egyptere søke om visum til Norge og venter i spenning for å til og med risikerer avslag, mens jeg med norsk pass kjøper visumet for 25 USD på flyplassen i Egypt? Hva / Hvem har bestemt at noen er mer fri enn en andre? Jeg har bodd her siden 1989, og har en bror som har nektes turistvisum til Norge og Europa forøvrig i alle år: alt fra barnedåp, konfirmasjoner og bryllup har han pent fått sett bilder av men velkommen har han ikke vært. Nei jeg er ikke bitter for det. Jeg er iallefall takknemlig at Kamerun ikke har like vrange regler og mine barn har kunne reist hjemme på dyrebare turist visum og så blitt kjent med sin onkel.

Godt nytt år- bismak som finnes av det manglende nyhet faktor: ja hva er nytt? Hva forandrer seg i 2018, svært lite. Året er 2018 og vil vil fortsatt syns synd på mennesker, og booster våre egoer av å “hjelper” dem, eller best sagt tror at vi hjelper dem. I 2018 vil vi fortsatt lærer våre barn at barn i Afrika er fattige og sulter ihjel, vi vil donerer milliarder i TV aksjon og våre ungdommer vil gå stolt på gata og bærer bøsser, vi vil reiser til andre land der vi selv få hvile, vil vil bade på strender der døde flyktninger har blitt plukket opp, vi vil reiser til safari og ta bilder med nakne massaier, uten å interessere oss en Dr*** på hva dem står for. Vi vil fortsatt går over lik for å skaffe oss all det materielt vi trenger eller tror at vi trenger. Fordelingen forbli skjevt.

Jeg skal ikke ødelegge for velstanden som jeg er en del av, men akkurat nyttårs overgangen forstår jeg meg ikke på og det har nok i alle år vært mitt spørsmål: ” hva bli annerledes? ” Så lenge jeg kan huske har jeg lurt på det og idag er jeg glad for at jeg kan gjøre meg mine egne tanker om dette / reflekterer over dette.

Jeg håper at mine barn så bortskjemt og velstående som dem er, kan likevel være bevist på at de har det bra og viser omtanke for de som ikke har det, nei ikke i form av donasjoner og gaver men ved å vise respekt når de er ut å reise, lærer å respektere andre kulturer og verdisystemer, uansett hvor ulike de er. Jeg sliter fortsatt med å bli like norsk som mitt pass men jeg er takknemlig for det norske del av mitt kultur, og setter pris på de tradisjoner vi har her.

En får bare håper at det kommer ett nytt år noen gang i fremtid. Til dess kos dere i 2018, det er jo tross alt ett nytt år uten krig, forfølgelse og sult for oss på rett side av gjerdet.

Shalom

 

2017, var året…

Ohhhh la la: hvor skal en begynner? 3 dager igjen så er året over. Ett magisk år på alle måte må jeg si. Jeg vil jo som mange andre gjøre ett taper forsøk å summere året, om det bare var så lett 🙂 Likevel kan jeg si at jeg sitter her med en følelse som kan trygg kalles lykke, ro, glede og stolthet i en salig og bedøvende cocktail.

Året har blitt levd med Mr Perfekt som nå er ennå mer Perfekt for at jeg elsker ham som han er og klarer jaggu meg å irritere meg over ham uten å hate ham: elsker ham bare av all mitt hjerte. Sitter i Otterdal på Bruk No 2 for enda en gang og koser meg med roen stedet gir: dette stedet bør nok mange opplever: somewhere between civilization and mindfullness. Her lander du bare : finnes ikke mange andre alternativer: said. Mr Perfect har levert: vi har kranglet, spist god mat sammen, drukket gode vin sammen, blitt uvenner og åter venner. Han har stått ut med kjerringa si og vel så det.

Vi har vært i Kamerun hele gjengen og det som står mitt hjerte nær har jeg fått til: har nå vært med alle mine barn i Kamerun : siste kull likte det like mye som første kull: AlhamduliAllah. Jentene har reist på egen hånd tilbake til Kamerun og har nå begynt på alvor å flage for sin etnisitet: sies ikke det at for å vite hvor du skal, må du vite hvor du kjem ifrån?

Så var vi hjemme igjen, og jeg har jobbet sykt mye i år også. Jeg har byttet jobb – just det- Herre Gud hadde nesten glemt det da det var liksom det beste jeg har gjort i år – og jeg trives så godt at jeg faktisk har glemt helt hvor forferdelig det å jobbe på AHUS var_ en mareritt av sjeldne sort: inget mer å tilføye dette. Det er numera en glemt opplevelse, der enkelte mennesker har blitt igjen i hjertet og det er godt det.

OUS er ett fantastisk arbeidsplass, og jeg koser meg der mer enn jeg forventet: det er mer enn bare ett arbeidsplass: det er det VI får til, det er våre små pasienter, det er de dagene/ nettene vi kjemper for livet, det er de foreldre vi møter, de som vi får flott samarbeid med og ikke minst de vi ikke får det med. Du vokser, du utvikler deg vakt etter vakt, du implementerer, du lærer du feiler, du får støtte og du heie med kolleger og bli heiet… vi er sterk og kunnskaps tørst for pasientene våre, å jobbe for OUS er en livstil. Du ender nok med å bytte avdeling men nok ikke sykehus : this is a lovestory. Takk alle kjære kolleger på BAMS 7 og 8 for ett fantastisk år: dere har løftet meg, trodd på meg og tatt i bruk all mitt potensial. Dere har lært meg ENORMT mye, og jeg ser frem til mange flere år sammen med dere.

Mine barn da: det alle viktigste og største jeg vet om: da har det gått over all forventninger : Ja som jeg sa: de studerer jo ikke så gjerne- kanskje derfor jeg gjør? men de gir glede og lykke more than ever: jeg har blitt beste mor Ohhhh Yes: 2017 er året der mitt første barnbarn ble født Karla Bernadette ble født hos Ingrid og Nadette 18 November 2018 og mitt liv endret seg helt: jeg syns at Oslo er tom når hun ikke er i byen: that little person fills a whole city with her presence. Så reiste mitt yngste barn av gårde til California og fyller oss med stolthet: hvem tror at du med 16 år flytter til ett nytt land, i en ny familie og leve deg inn i ett nytt samfunn just like that? da tror du feil. Jeg flyttet til Europa som 21 åring og kjempet daglig med tårer og hjemlengsel i mange år. Hans har bare vært der han er og har ikke klaget en enda gang: ja visst savner han sin frihet i Oslo, og venner og familie men sier rolig hver gang ” Det går fint” og klart det gjør. Det finnes ikke noe annet du vokser mer av enn det å kliver ut av din komfort sone oooo nooo. Det er ikke uten vider det heter ” The sky is the limit”, jeg heier på deg “lille” store gutten min. Det er ett viktig år vi har valgt å bo fra hverandre – for du kommer tilbake til året som russ. Det vil skje masse når du kommer hjem :-O Siste VGS år, Russ, Førekort, deretter videre til eget liv_ militær? studiet? flytt hjem ifra? Helt umulig å vite men enda er det så storyen går for de fleste og det er helt greit det.

2017 var også året der datter nr 3 valgte å slå opp vingene og flytter langt unna for ett år hun også, det er godt å ha testet det nå og veit at ett år går fort så aaaaccchhhh så vemodig en mor kan bli, men at du får ett fantastisk år in the country of Uncle Sam ønsker jeg deg med Eva. Dere beviser at vi nå må skaffe oss ett eget liv, og det er bra det. Du har vokst mye de siste Eva og har utviklet en utrolig familie syn som vi alle er glad for og nyter meget av å få kjenne. Du er en varm og god jente med flotte verdier som vi er veldig stolte og glade for å ha i slekt og 2017 vil være det året der jeg fikk mitt første pakke kalender i advent av mine barn: ja, jeg skulle bli 49 for å oppleve hvilken glede en pakke kalender gir: så når jeg neste år setter igang vet jeg hva det betyr, og veit at jeg har satt ENORMT pris på hver og en pakke: så mye kjærlighet : helt ubeskrivelig . MEGET STOR TAKK – really takk takk takk ❤

2017 var året der våre fete kurdiske bryllup ble en realistisk prosjekt og neste år gifter vi bort datter nr 2 til verdens fineste svigersønn. More to come, when the time is in. Jaaaa vi gleder oss og er alle spent på å få være en del av denne opplevelsen.

Men mens vi venter på 2018 som ikke kan bringer mindre kjærlighet enn 2017 har gitt så vil jeg takke for at jeg har all min familie i liv og vel beholdt. Jeg er takknemlig for at mitt kropp orker med min tempo, jeg er takknemlig for at jeg har en jobb jeg elsker, søsken som jeg elsker og som er mitt største heia gjeng. Jeg er takknemlig for all kjærlighet året har gitt og jeg gleder meg over all det gode jeg har blitt velsignet med.

I 2018 tenker jeg å fortsette med studiene- truer med å gjøre meg ferdig for å ta tak i nye mål. Jeg tenker fortsetter å være Kone til han Otterdal, mor til mine 4 pirater, nyter av livet som bestemor til Karla B, fortsetter å dele flotte vakter med mine verdfulle kolleger, og søster til mine fantastiske søsken, venninne til de som ønsker det. Starter året med å feire Veterinær eksamen til verdens flinkeste Philippa, tenk som tiden går ❤

Verden er også som den er – har vært. Året 2017 er året der Barack Obama flyttet fra det hvite huset og avsluttet sitt mandat som USAS første svarte president ❤

Det har vært en del terror handlinger: derav det mest grusomt har vært disse attakk med lastbiler rundt omkring i verden og ellers andre dåder der uskyldige mennesker måte miste livet, og med hat som motiv. Jeg vet ikke hvor mye hat som skal til for å ta liv men jeg ønsker meg en verden der fred, og samarbeid er det som vi bli husket for, vi mennesker. Er vel så naiv- i et universet der krig og territorium erobring er like gammel som selve universet – å tro på fred og kjærlighet men jeg velger å tro at det finnes en god del godhet i verden, jeg treffer ofte på gode mennesker og jeg har tro på at det er håp for alle, også de som er på flykt og har opplevd mye lidelse- Might them find peace and a place to rest and repare from their pain.

Takk kjære alle som har krysset min vei: alle har dere bidratt til at jeg er så her takknemlig og gleder meg å sjå dokk i det kommende året.

Shalom

Gud :-O / Hvem behøver hvem?

Hello my people, Love from Stavanger

Sitter på mitt rom i Stavanger. I oppdrag som sykepleier vikar skal jeg nå ha mine 2 siste netter på nyfødt intensiven. For noe følelser altså. Det ligger små fine mennesker i sine baljer og kuvøser, pipper eller gråter, er søte og maktløse men enda ganske sterkt at de har så stor makt over oss hva?

Og i natt for alle første gang siden 2000 lengter jeg etter en så små som er … “min” OOOOpppsss hva er det jeg sa nu då? MITT? hur var det nu igen med ” Dina barn tilhör inte dig” du har dom bara til låns. Lär man sig verkligen aldri? Men hur som helst, da satt jag i natt och angrade mig att jag valde att sterelisera mig i 2000, och en tåra trillade långt min åldrande skind en tåra av sorg, en tåra av längtande en tåra av insikt?

Hva slags mor har jeg vært: en hønemor: jeg tilhører nok de der mødre som har lest all litteratur om barnoppdragelse og har viet sitt liv til barnoppdragelse. Jeg har ikke valgt mine kamp i min drift om å være verden beste mor, til akkurat mine barn. Jeg er ikke ut etter å være en fantastisk mor til andre sine barn: just til mine egne, er det mer en nok. Så jeg har vasket, og skrubbet, jeg har lagt mat, gitt en klem i ny og ne- er aldri vært den der klem og kyss og kladd mamma, det hadde vi verdens beste pappa til hos oss- jeg har lært dem å rydde etter seg, ikke slenger på gulvet, holder seg i sine rom, gjør sine lekser, strever etter super karakterer på skolen, jeg har provosert fram deres vinner instinkt og har lært dem å fniser bort når de bli kalt ord. Vårt hjem var ren, varm, velkommende. Jentene fikk bytte om flere ganger på morgenen, shortsene var aldri lang nok, og jeansene satt alltid for tight. Sønnen fikk ikke gå til skolen i grilldressen og addidas badetøffler har vi aldri eid noe av, mye krav, høye forventninger. Jeg har bekymret meg mye, men mye frihet har barna hatt. De har vært med på det de ville, og fått slippe når de ville slippe. Ingen krav om å fullføre fotball året eller sangtimer. Vi har ikke lagt løpet til ett liv med fullbooket agenda. Midt opp i all det der krav og mas og lite kosinga, har ikke vi hatt behov for å våkne tidlig lørdag og søndag. Kidsene har alltid hatt ett godt sovehjerte og trivdes med seg selv, så det blei mange rolige og harmoniske morgenstunder og latte dager der alle dører stod godt igjen fra kvelden til langt utover ettermiddag dagen etter, morgenkåpe ligaen min var langt fra perfekt, men den var min, bestående av my kind of people: den mystiske og hemmelighetsfull Nadette, skravlebøtta og ideprodusent Julia, grinete og dramaqueen Evama, og pippegutten som gråt for alt og ingenting Hans Kristian. Det var en familie likt seg selv, ikke en som alle andre, med mange planer i fritid. Fritid levde vi utenfor døren, på tunet, på Dysta, på Glomma i nærområdet i vakre Nes på Romerike. Jeg jobbet på tunet, i kommune helsetjeneste, gav lite klem, lite ros, hadde mye krav, var generøs og streng. En kontroll frik av en mor, ei som gikk gjennom rommene når det passet henne og oppdaget “godtgjemt røyk og annet”

Nå da: barna har blitt større og flyttet til hver sitt. Eget hjem, egen familier. De to som ikke har egne familier lever likevel ett så selvstendig liv som mulig. Nå har til og med 16 åring startet ett alvorlig løsrivelse prosess, og det er kanskje det som munnet ut i denne lengsel etter noe bittesmå eget barn i natt? Vet ikke vet ikke… men jeg ble rett så overrasket og lurte på hva jeg da tenkte da jeg valgte bort mulighet å få bli mor.

Våken etter enda en tøff natt, og ler av meg selv: hva et eget barn 🙂 ett små et? Tuller du nå Nadia? OMG takk og pris for at jeg er sterilisert. Jeg er super duper hyper ferdig med små barn. Har heller ikke noe behov for å være avhengig av noe slikt. NOOOOO 🙂 OMG, det er farlig å jobbe natt altså. Hvordan var det med å bare gjør det du vil uten å behøve å ta hensyn til en liten person? I am pretty done, selv om det er tøft akkurat nå og tomhet inntar meg så er det så det er: jeg skal nok ikke tilbake ditt, jeg må finne en ny mamma rolle for meg selv for, mine barn er fortsatt mine, bare i en annen konstellasjon om du forstår.

Jeg tar meg selv til å gi instruks til min 19 åring når hun kjører meg: aieee ” Eva pass pass, ikke så fort!” sier jeg til ei som kjører bil daglig, ei som noen timer etter å ha fått kjørerkort la ut til tur fra Nes til Skåne, Vestfold, Stockholm, Stavanger… mm. Jeg er en elendig passasjer som forteller mine lengst voksne barn hvordan de skal kjøre bil 🙂 pffff hvor gøy er det? hvor feil er ikke det? for hvor er jeg ellers når de kjører bil? hvorfor går det da bra uten meg i bilen? Nadia, skjerping !!!!

Jeg er på let etter en ny identitet: jeg har ikke noe barn å ta meg av lengre. Så hvem trenger egentlig hvem- Jeg ringer stadig til mine jenter når jeg trenger en ærlig re kalibrering: de har lært de: det smiskes ikke, det klemmes ikke men det er dyptgående kjærlighet og alltid vil vi hverandre godt. Så jentene sier til meg det andre tenker: all ære til dem altså selv om det noen ganger er brutalt, but I appreciate it from the bottom of my heart. Sønnen bare renner mellom fingrene mine og det er litt så jeg har forestilt meg: but hands on heart, han har vært en trofast kompis i tykt og tynt, so I gonna have to let him go and just go with his flow.

Hvem trenger hvem? i natt innså jeg at jeg trenger mine barn, de har vært min identitet, så ble dem større og jeg trodde lenge at jeg kunne fortsette å bli en stor del av deres liv men nope, de krever meg mer og mer usynlig og bare til støtte av og til. Believe me or not, det forvirrer en- til de grader at jeg jeg tenkte i natt: ” i wish myself a baby” , så forvirrende er det 🙂

But however: neiiiii jeg skal ikke ha noe j**** baby. It is time for me to grow up and find out who I am, as the mother of my grown up kids. Det er også en moderskap vert når ingen ringer eller sender deg melding en hel dag. Det er også en moderskap i det å få lov å leve ditt eget liv. Du er mor nok også når ingen trenger deg daglig for det er nok det der daglig mamma rollen som jeg savner eller? Hmmmm tenker, tenker neiiii ikke den heller. Jeg er ferdig med all coaching og styr, I am really done with it, og det er nok heller ikke det jeg savner. Ting går i faser og meningen er at det skal gå denne veien. Jeg skal ikke ha flere barn og er ikke noe små barn mamma lenge. Jeg jobber videre med mitt søk etter min nye mamma rolle. Hvem er mamma meg uten daglig mamma rolle. I for seg når jeg tenker etter så er det egentlig det som er suksess for en mor? når dine barn har blitt så store at de ikke roper etter deg daglig.

En ting er sikkert: min firekløver har min ubetinget kjærlighet. Vi er glad i hverandre og vel, det er ikke gull alt som glimrer her glimrer ikke noe som helst. Det er ett godt og trygt familie forhold: en mor og sine fire barn, som hun har gjort til selvstendige voksne. Jeg er super usikker på hvem som trenger hvem: vi våre barn, eller dem vi? Hvorfor setter vi barn i denne verden? For å tilfredsstille vår egen ego eller for å befolke planeten?

Jeg gleder meg til årene som kommer og håper at jeg ikke bli knepp underveis av denne abstinens som det ikke finnes noe behandling for.

Sitter i mitt rom. Natt 3/4 og natt som var, ønsket jeg meg definitiv INGEN små bebis. Jeg er glad for at jeg kan sove i 10 timer i strekk uten å bli vekt eller være bekymret over det at småtingen ikke få omsorg.

Jeg jobber videre med min ny mamma identitet og gleder meg til å være mor til dissa fire fremover i livet.

Gästblogg från min fina dotter <3

«Det er sørgelig»

Teksten «Du må ikke sove» er skrevet av Arnulf Øverland og ble først trykt i tidsskriftet «Samtiden» i 1935. Den ble senere utgitt i «Den røde front», 1937. Teksten omhandler i stor grad likegyldighet og urettferdighet. Tittelen «Du må ikke sove» oppsummerer budskapet i teksten. En skal ikke lukke øynene for alt det gale som skjer i verdenen bare fordi den ikke rammer en selv. Kjemp imot det onde og tenk på dine medmennesker. En for alle og alle for en.

Likegyldighet, et utrolig viktig tema. 1913, allmenn stemmerett innføres i Norge, kvinner får stemmerett, innvandrere får stemmerett, alle får stemmerett, allmenn stemmerett. I forkanten av denne stemmeretten ligger det en revolusjon, en kamp mot tradisjon, mot urettferdighet, en kamp for menneskerettigheter. I dag ved hvert valg har vi såkalte sofastemmere, folk som ikke «orker» å stemme, de stiller seg likegyldige til valget det måtte gjelde. Les likegyldige. Forfedrenes kjemperglød og slit er glemt. Sofaen er komfortabel og kostet kun 2999 kr på Ikea.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!                                         Du må ikke tåle så inderlig vel                                                                                                                      den urett som ikke rammer deg selv!»                                                                                                          

Skriver Arnulf Øverland i 1935, rett i forkanten av en ny verdenskrig. Altså er ikke likegyldighet et nytt fenomen, det er altså ikke en epidemi blant dagens ungdom. Er det kanskje et menneskelig fenomen? Det sies jo at mennesker flest er flokkdyr, vi trives best i flokk men allikevel tenker vi først og fremst på oss selv. Vi vil kun være i flokk når det gagner oss selv. Opportunister, en gjeng hypokritter et produkt av evolusjon, arv og miljø, Darwins teori om survival of the fittest. Ikke for å dra alle under en kam men er det å være hypokritt, egoist, opportunist kanskje også et menneskelig fenomen? Jens Stoltenberg setter seg selv som eksempel i tidsskriftet «The Lancet» og oppfordrer resten av verdens ledere til å være like modige som han er, ta de skrittene som han allerede har tatt, og som er nødvendige for å beskytte barna, vår felles fremtid. Jens Stoltenberg blir møtt av applaus. For en god man som tenker på barna, vår felles fremtid.  Innen kort blir mange barn, vår felles fremtid, som har bodd i Norge store deler av sin barndom, tvangsutsendt fra Norge. Det er sørgelig, stakkars dem! 

«Du vet jo at skolebarn er soldater,                                                                                                                      som stimer med sang over torv og gater,                                                                                                                  og oppglødd av mødrenes svik,                                                                                                                            vil verge sitt land og vil gå i krig»

Ja Arnulf Øverland, jeg er klar over det. Ikke kan vi skylde på at likegyldigheten er grunnet dårlig opplysning om verdens mange urettferdigheter. Jeg som en 17 år gammel jente, middels interessert i nyheter, er fullt klar over hva som skjer i verden. Jeg vet at små barn i Afrika sulter til de grader at magen eser ut til «ølmager». Jeg vet at unge gutter må være vitne til at fedrene deres blir drept, mødrenes deres voldtatt, deretter drept. Jeg vet at disse unge guttene mister all form for sympati og empati, erstatter den med en blodtørst og derfor gledelig tar imot et våpen og agerer som barnesoldater. For å så bli den mannen som drepte en far, voldtok en mor deretter drepte henne, med et barn som vitne. Jeg vet det, men når jeg ser på nyhetene, når jeg ser dokumentarer, reklamer for barnebyer med usensurerte bilder. Bilder som viser de faktiske forholdene rundt om kring i verden, så skifter jeg til neste kanal, trer pleddet nærmere rundt meg i sofaen for kun 2999 kr fra Ikea og ser heller på Sex and the city og tenker «Huff. Det er sørgelig, stakkars dem!» Hypokritt, opportunist, egoist.    

«Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap                                                                                                                    og tenke på hva der gir vinning og tap!                                                                                                        Du må ikke skylde på åker og fe                                                                                                                                     og at du har mer enn nok med det!»

Likegyldighet, vi vet det er galt, vi vet at vi burde gjøre mer. Trykker «like» på støttekampanjer på facebook. Nå har jeg gjort mitt tenker vi med god samvittighet. «1 like = 1 krone til SOS barnebyer». Nå har jeg bidratt. Jeg får jo ikke gjort stort mer, skole og trening, jobb og barn, jeg har jo mer enn nok med det! Hypokritt, opportunist, egoist. Survival of the fittest. Enda godt det ikke er meg men huff. Det er sørgelig, stakkars dem!

 

It doesn’t make sense :-)

9 nights and a course later. I am all impressed about me making out this day today. After a quite chill night I just moved over to Oslo Kongressenter to attend a seminar: nothing that I really liked but in this profession called nursery, you gotta have to coop with uncomfortable things too.

Sitting there I just got overwhelmed by the feeling that I am blessed to be cameroonian. Yes we are banned back home cause we have join the ” opposite” camp with our red passports, but what no one can take from us, is the feeling of being african at heart. Yes we have Aids and top the charts in HIV positivity, we are poor, and we do not have competances that are good enough to save all lives- still not knowing if we want it honestly: cause we really doubt if all lives are made to be saved. We have a Bio attitude to that – sorry I-countries , we also have our own opinions 😀

Now as a nurse trained in Norway and working in Norway, I still have to work hard on me seeing all lifes as savable: no stress: I do coop with it, cause here we have the technology, the knowledge, the ability, and the people to make it happen. What makes it impossible in Africa is indeed the lack of all these elements I have just mentionned above.

I am so happy to be cameroonian, and african, cause it has giften me with a belief. Call it God, Allah or Budha, I grew up with the belief that there is a overpower, and it still rules my days. So I am blessed to be african cause I never loose my belief: not knowing wich one, I do have one: may be it is a voodoo, a God, a Budha or a Overpower. I am convinced that something over There, keep us from giving up.

So while seating there, I have to deal with things that doen’t mak sense, and still try to find a sense in them as a part of a humanitary belief. I am so happy and grateful to be african, cause I even use it to just go with the flow- well convinced that my Over Power knows why exactly me has to be at this place at exactly this moment. Years after years, time after time, I have seek for assimilation and now so close to my fifty, I realise there is no assimilation to come.

It doesn’t really make sense to be here, and still I am here and coop with the rules, while longing home to my own people, and their uncivilized society.  Cause it doensn’t make sense to keep on trying to escape from something that was meant to be:  loyal love to my roots.

Lenge sen :-)

Long time no see 🙂

Hei bloggen miiiiin ooooo, believe me, I have missed you. Since my last post that ended with the question: “what is next?” events have been many: such as that Marine Le Pen almost made it to the Elysée, a thriller it was, but achhh France and her multitude of immigrants: nope she was catapulted back to reality: France is bounded to his history, a history of colonisation and slavery. Once the blood of millions of immigrants have been spilled for France: always bounded to immigration. Marine Le Pen had to learn it at her depends. So Macron made it all the way to the Elysée with his lovely wife and a powerfull communication adviser : En Marche toward what then? Time will tell.

Today I am back here to share some moods with you. I am soon fifty and it feels great. It feals great cause I am so comfortable to the fact that I can stand by my own and I love what life is bringing on: grandchild on the roll, biggest ever kurd wedding with my daughter as the main charachter: To Lord be the mercy.

I have met an amazing lady online, that I am still due to meet F2F: I have that strong feeling that this meeting will impact my life in some way.

Profesionally I am on the move as usual: have started as a nurse parttime at a children Emergency  combined with an infection departement. Parallell to that, I am freelancing and love it: not me there in that comfort zone nope .

As for the kids they are doing pretty well. Even if I am like asking for too much: it seems like they – just as me- have they own plans 🙂 As a mother I have always been quite protective and involved, so I am now forcing myself out of that comfort zone and have decided to send the most precious I have: my son, to an exchange year in the USA. Trust me it is quite the hardest I have done: he is 16 and my best dude- not that we socialize so much- but this boy has stood by me in bad and in good times as the most reliable person ever. He is one of the few persons I really know and trust that they will be there for me. The main prove to that is all our fights: one harder than the other one but we still need each others presence. Hard to explain, but I am now making history out of that umbilical cord, time has come for me and Hans to seek new levels in that mother-son relationship. I know he will never be back there in that same scala, as he returns to VG3 and later the military and his own life, but I feel confident that he is well tooled to make it his way : good luck baby boy of mine.

As for my lovelife: it is doing great. I am still in love with that Mr Perfect, BUT, we now probably have to change our way of living. Let us just find out how. #NadiaSoonFifty is not so interrested in having the feeling that others make decisions like when her hubby is allowed to drive her to work or not, so nope she will not deal with it 😀 Again no comfort zone: I make changes when they have to be made.

That master stuff: still on it and trust me: I might step in that bunad soon on my way to graduation 🙂 A great thought to play with. Even if I am not sure what I am planning to use that master to 🙂 It has turned into a hobby, something that I just do to keep myself busy

Many moments in life are now reminding me how blessed I am: I am proactive and do not trust other to fix  my life. This life is not always glam and happiness but it is mine and I am good at cooping with it

Wishing ya all a blessed pentecost ❤

And last of all: I have brought my babies home #237 It feels like I am now a fullfilled mum 🙂

 

 

 

 

 

Grab them by the P**sy 2016

Here we go DONALD TRUMP is americas next president: in the name of democracy and cause it rules, I congratulate and just have to admit that democracy is a great value, and America is the country of all possibilities.

Sitting in the tramway today morning, I caught myself thinking all the time about what the world has to expect from this new president. I look at the other passagenrs and try to read their mind, but it seems as if nobody else than me is interrested in this new thriller. I try to listen to all conversations wishing to hear his name but the silence is scaring: no one even commented it on my way home.

I have been working nightshift and was thinking that the buzz would be complete when I get out of the hospital :-O But so wrong I could be. Norwegians are silent and just as these that voted for Trump, you cannot even figure out what people think so early.

So I continued my way home from Elisenberg stopp by foot. My brain is really working hard to understand what is now to come. Anyone I meet talking on the phone is interesting, but no one speaks about this. So my concern is growing bigger. The reality I meet is that no one was really prepared for this, we just didn’t see it coming, cause we were all blind and ignored the fear of the mass, we did not respect the crowd: insecurity as a result of uncontroled immigration, that I daily called profit immigration, unemployement, and last but not to negligate the empty talk of all politicians before Trump. So Trump came, he assimilated to the crowd, telling them he is NOT a politician 😀 Of course it works out on people that are just so tired of politicians. So he admitted that he is not going to bore them with political lies, but gonna raise the economy. How smart cause Trump is a great business man, so they of course had to believe him and they trust him there- he knows how to rule economy. He provocated politicians and laughed at politicians and see here : he spoke the language of the crowd: ” we are tired of politic, we need a change, we require action”

Mr Trump was rather mild and more respectable as president this morning but still focusing on his strenght: economy. He stated that politic is nasty. And ohhhh how I agree with him on that point.

With Trump and Americas vote, with Brexit and UK vote, we are now moving toward a change. A man who has not even told what his plan for USA was is elected as President, and here is everyone wondering what is next?

Back to my location. I moved to Norway in 1990, since  then things have really changed. Rasism is more common. As an immigrant, you have to work harder to be accepted, still you wan’t. Norwegians are giving but closing themselves more and more. They do not say and express it directly but the fear that have granted Trump this legendary victory is growing strong here too. If you have an unaccurate name, the wrong skin color or the wrong culture, values ( you know like running around in hijab, talking all loud on the phone in the bus like a nigger) your life in Norway is no longer as evident than before, where being honest and working hard was a great value. I am probably taking it to far, but I have heard and hear the voice even louder that enough is enough. We are tired to pay taxes that are then used to support and help these that has never even paid a single coin in the common bucket. It is getting so loud that we cannot keep on ignoring it at this stage: Trump seems to have prove that politic and economy must be reunited.

They say the vote has been won by low educated elder white fellows :-O Might this be a misleading conclusion just as the opinions said Hillary to be safe. Here I am sitting and indeed not so confused and surprised. Yesterday I said to the taxidriver who drove me to work that I indeed could imagine that Trump could win this. Ohhhhh do not say you did not see it coming. The few of my friend that declared early that they believe and support Trump are the only one I really respect here now: you are open and ready for a change. These of us who just remained silent and ” did not see it come” are now forced to wake up and call the things by name. We are all using the word fear and this very single word has given Trump a sure ticket to the white house. He spoke the language of the crowd, he used our common fears and while we underestimated him, he just took it home, claiming not to be a politician.

Still not sure what the trend and the future brings to us, but after Brexit, Trump is making it clear: the crowd is no longer satisfied, and these that used the slogan ” the silent MAJORITY stands with Trump” gave their votes, and they won.

The other slogan I see coming ” Trump make America great again” so it is, the crowd want their countries great again, Britain, America…

Just for fun: If you want to buy a house in Tanzania, you have to be associated to a tanzanian so the property do not go totally to you as a foreigner. It was just a hint to remind the world, that it is not only America og Britain that want their countries to be great again or remain great. In Cameroon you cannot just buy a land, not in Dubai +++

So now we are here, and let see what Trump Brexit and Co bring to us. Someone said this is GOOD for Russland, as it opens for Putin to win more influence in Europe, cause Trump is not a smart actor on the international political scene: Let us just wait and see.

The crowd has voted, the fears we are living with are to be taken serious.

Good luck as president Donald Trump.

Open up for change ❤ : Brexit, America, who is next? 🙂

 

Det siste serviceyrket <3

Ja da var det dags igjen 🙂

Jernlageret mitt lever sitt eget liv og må stadig minnes på det at jeg faktisk trenger det: Monofer blev løsningen.

Vakre varme Hege kommer gående nedover korridoren, til kroken der jeg og Mr Perfect sitter på det lille vestkantsykehuset. Med den mest rolige stemme sier hun mens hun håndhilser ” beklager at jeg er så sein, det er en travelt dag idag”. Smilet er så varmt at du plutselig får en korrigert versjon av mottagelsen på The Well – kan faktisk ikke husker at jenta der ute gadd å smile til oss ( vi får pent skylde på mitt aldeles for ukonvensjonelle utseende) før hun fyrte los om alle regler på det lille SPA utenfor Oslo 🙂

Men Hege, hun smiler, beklager seg og håndhilser. Jeg får følge med Hege i ett rom der hun setter en veneflon i min arm. Hun ber Magne sitter utenfor rommet så lenge, og beklager igjen at hun ikke kan tilby oss å gå inn sammen 🙂 Raskt er det overstått og jeg er stolt eier av en velfungerende nål i en time. Hun tar med oss videre og viser oss til 2 innbydende stresslesser  der vi kan slappe av  mens hun blander ferdig min jernshot, og får den dobbeltkontrollert. Nei så lenge skal hun vel ikke være borte, for medpasienten som så henne for bare ett minutt siden ringer galant i serviceklokken og vil bli frakoblet. Ei vennlig dame i hvitt kommer inn, og lover å si ifra til Hege, da det er hun som får avgjøre dette- merk at medisinen har ikke droppet inn og det er en god del igjen i flasken, så logisk er det å ville få det forklart på hvorfor det skal avbrytes 🙂

Hege kommer smilende tilbake med min magiske kur i hånden, legger den seg fra seg og spriter seg mens hun med et smil om munnen spør mannen om han vil bli frakoblet. Han bejaka dette og får påminnelse om at han ikke skal forlate sykehuset.  Men å nei, det hadde han ikke tenkt da han jo skal spise her og vet om rutinen: Bra at han vet det, tenker jeg, for det er ikke alltid slik, bare så dere vet det 🙂 Mens hun kobler ifra den ene, ønsker den andre seg et pledd – og Hege smiler, lover, henter og taler varm til oss alle- fantastisk, sier jeg bare.

Så er det min tur og hun kobler meg til så jeg endelig kan fungere igjen: Jernmangelanemi har sine skavanker altså 🙂 Jeg kom hit idag med en konsentrasjon på 1/150 

Det er nok ikke full så dramatisk som det høres ut, men du verden, blir du ikke trøtt ? Japp det blir du. Så jeg har vært trøtt, hengende og vedvarende hodepine og mye mer 🙂

Mens jeg sitter der og slapper av og lades om, pågår det mye i rommet: Det deles av erfaringer som syke, det spises, Hege jobber, og jeg og Mr Perfekt slapper av en masse. Han holder på med sin telefon og jeg sover – han har fått stenge av lyden og det er deilig – veldig deilig å bare sitte ved siden av hverandre og IKKE si noe som helst, ja bare kjenne at vi finnes for hverandre 🙂

Meeeeen denne bloggen handler jo mindre om oss, selv om vi er så utrolig opptatt av hverandre 🙂 og forresten giftet oss siden det forrige blogginnlegget, så det er sagt: lykkelig gifte 😛 Det er mange som ikke så den komme, men det var jamen det som var meningen også, om folk og noen lurer på det 😀 – for den dagen var og forblir VÅR EGEN dag – mer om det i et annet blogginnlegg.

Oslo, 26.08.2016. Wedding photos of Magne Soundjock Otterdal and Nadia Soundjock Otterdal. Photo: Gorm K. Gaare

Oslo, 26.08.2016. Wedding photos of Magne Soundjock Otterdal and Nadia Soundjock Otterdal. Photo: Gorm K. Gaare

Oslo, 26.08.2016. Wedding photos of Magne Soundjock Otterdal and Nadia Soundjock Otterdal. Photo: Gorm K. Gaare

Tilbake til det lille vestkantsykehuset og flotte Hege, som tilsynelatende bare flyr rundt med et smil om munnen mens hun er opptatt av å være alle til lags, hun har nok en travel dag, som nevnt lengre oppe, men hva gjør det egentlig?

Hun jobber i ett av verdens siste vel bevart og best fungerende service yrket, der kunden er fortsatt konge og reklamasjoner tas til alvor. Her kan du prate med sjefen og påvirke noe, om ikke til det beste så iallefall bli hørt. Her vasker vi gulv, serverer mat, trøste, agerer psykolog, utøver myk paternalisme, gir ros, forstår, forklarer, veilede og smiler. Det er yrket der du aldri er trøtt nok og heller ikke sulten nok for en pause. Det er yrket der du smugspiser din lunch ved dataskjermen for å passe på at ikke ting forblir ugjort og alt det med et smil om munnen og en elegant gang som aldri vitner om stress.

I det yrket er varm kaffe tabu, lunch får gjerne være av den sort som kan varmes opp flere ganger og matro er en bonus….

Da alt var over og det stod “system rebooted” på min panne , ja da kom Hege med et smil om munnen , og trykte OK, koblet av meg og jeg var en ny kvinne, klar for innsatsen.

Bare at jeg vet att mitt korte møte med Hege er resultat av nøye planlegging, bestilling av medisiner, prioritering og vilje til å rekke med alt innen “stengt for dagen “-skiltet kan henges opp på slutten av dagen.

Prislapp hos Hege og kompaniet: 350 NOK for tjenesten. En ampulle Monofer på 10 ml  à 100 mg/ml  koster 2741,15 NOK, som Siv Jensen allerede hadde spandert 🙂 behøver ikke nevnes.

Prislapp på The famous Well: minst ganget med 10 for 2, med hjem noe grusomme badetøy men en fantastisk restaurant uten utsikt.

God bless Hege and all the other nurses. Jeg trengte bare litt jerntilskudd i dag, men hvem vet hva jeg trenger en annen dag. Når den dagen kommer, om den kommer, så er det betryggende å vite at du er der med smilet ditt og kunnskapen din, Hege.

Shalom og mood up til alle som er en del av dette yrket 🙂

Takk kjære Gorm for flotte bryllaupsbilder

 

 

Hverdagsrasismen er (u)kult :-)

Det var jamen en stund siden eller?

Livet har gått sin vanlig gang og Han den Flotte og jeg er fortsatt ett forelsket par. Det går utrolig fort med oss, men bryr deg ikke om det. Vi har fått klar og tydelige hint om det, at folk og noen syns og mener ditt og datt men tror du at vi gav / gir noe som helst akt på det? Of course NOT.

Så jeg og Han den Flotte har rett som det er blitt samboere: jeg har enkelt og greit flyttet inn i hans leilighet og håper jeg i hans liv 🙂

Han den Flotte er ingen “average guy” han presterer å overraske meg daglig men jeg innser at hans “negativ logg” er helt blank hos meg. Jeg finner fortsatt ikke hva som kunne vippe meg av pinnen hos ham- mener nå, noe negativt da, for denne her fjordenes cowboy har lengst vippa meg av pinnen, og trillet rundt fingeren : det er ingen tvil hva jeg føler for ham: Mucho Love.

Men med det kommer jo det vanlige: forutinnttathet og den dagligen kamp å bli respektert for den en er: ei kvinnemenneske. Han den Flotte flipper nesten ut hver gang. Han forstår jo ikke hvorfor “folk og noen” som vi ( han og jeg) herlig kaller det plutselig snakker engelsk med meg. Vi går i en lokal der alle prater norsk og plutselig virker det som at alt jeg sier på norsk er uforståelig – snakk om å la seg blende av mitt utseende da: visste jeg var pen men såååå pen? 🙂

Så går dagarna og jeg må bare innse at bedre blir det ikke. Nå er det full rulle på jobb også der “folk og noen” velger å skimte en anning av reflekterte attityd hos denne her Professor datter. Ikke nok med det, ifragesettes det lille jeg har lært meg i 3 år og polert videre gjennom 11 år yrkesliv av kolleger som forsømme å tale med meg men har blitt flinke til å tale om meg 🙂 Nei, jeg tilsier meg ingen viktighet jeg godt kan leve uten, men at age 48 begynner du sakte men sikkert å bli små lei… nei nok mer trøtt at det stopper opp ved utseendet ditt: just saying and repeating: ” vil ikke bli likt av alle men krever pent å bli respektert som (med)menneske og kollega.

Han den Flotte har fått innspill om at han kanskje har startet en farlig allianse- beroende på hva, og med hvilka referenser vet jeg f**** Jeg har også en eller andre ex- som jeg til og med ha barn med. Jeg har noen ex jeg har gått ifra og dermed er det som var passé 🙂 Ex’en få stå for sine valg og jeg sparer ham fra mine tekniske råd hverken via andre eller direkt: Jeg unner ham faktisk å få gå videre og er glad at han går videre 🙂 #BlackGirlsAreGolddiggers?

Men men la meg ønsker dere alle nå en fin (resten) av sommer. Vi har nå truffet mye familie både min og hans. Noen fascineres av kontrasten og noen ikke. Hverdagen i Norge bli nok ikke lettere for oss som skiller oss fra mengden… Vi utdanner oss og tar nordmennes jobb ( og menn 🙂 ) Vi føder mulatter og topper fødsler statistikkene : det er vi som føder den nye norske generasjonen. Våre barn er ikke etiske odelbarn og arvinger, vi pleier norges eldre og er ikke lengre å overse. Enkelte slitter med at vi finnes mens andre ønsker å holder oss underdannet.

Vi er en tabu og finessene for å hindre at vi får den plass vi fortjener er raffinerte og vanskelig å avsløje. Det er likevel stor forskjell mellom Oslo og periferi. Enda stor forskjell er det mellom Oslo og Norden 🙂

Fordel med hverdagsrasismen, er at den trigger suverenitet i deg. Derimot nekter den deg å senke skuldrer. Er en bra uting det der, men hvor alert er du når du spør en mulatt som prater flyttende og aksentfri norsk, hvor den kommer ifra?

Når det er sagt så er jo det ikke bedre på andre siden av gjerden, for har ikke jeg blitt buet og skrikket etter av en horde med selgerer på en markedet i Yaoundé og kalt h**** fordi jeg holdte ett mulatt barn på armene japp det har jeg…

Brexit hit og ditt, IS her og der, håp om fred gir ikke jeg opp.

Han den Flotte er snill som tusen mot meg: han støtter meg der jeg trenger det og passe godt på meg. Vi lever ett enkelt  liv fullt av genuint kjærlighet. As time goes by, and we believe really in this, let ‘s hope that each and everyone, Folk og noen klarer å ta seg av hver sitt og at vi alle til slutt kan leve fredelig side by side.

Shalom og god sommer

XOXO